du beveger deg som om det var så lett, lett å puste.

høsten gjør meg så trist at jeg får vondt langt inn i hjertet. luften jeg møter når jeg går ut av døren om morgenen, presser seg mot ansiktet mitt, får huden over kinnbeinene til å bli rød og skjør. den trenger seg ned i lungene mine og tvinger meg til å puste den, inn-ut-inn-ut. vinden blåser i øynene mine slik at jeg må dra skjerfet høyere opp, ermene på jakken lenger ned. og regnet. gjennomvåt, og det er bare beinet igjen, tørt.

høsten gjør meg ensom. det er som om sjelen min er på gråten, at den skjelver slik som bladene på høsttrærne. og det skal akkurat like lite til før den faller sammen som at bladene faller ned. kroppen min krymper seg i små hikst, redder meg selv fra unødvendig eksponering, fra å falle om i utmattelse. høsten gjør meg tynn som porselen, skrøpelig, på grensen til elendig emosjonell. jeg ser på trær som står sammen, bak hverandre, langt fra hverandre. jeg går. vandrer langs asfalterte veier. drikker kaffe fra pappbeger. glemmer det jeg skal gjøre. går tilbake igjen. kjøper musikkplater som står på repeat og det ikke noensinne er mulig å gå lei. drømmer meg bort i mørke krøller og kamillete, tenner stearinlys og føler meg enda mer alene. høsten får meg til å se ting slik som de egentlig er. den er så brutal og ærlig, legger ingenting imellom når den sier at det er fint at ting blir borte, dør.  

det er nok derfor høsten er den tiden jeg liker best. den stikker, den gjør vondt. og samtidig er det så godt å kjenne på, føle. vite at jeg i alle fall eksisterer litt, langt her nede. og en gang klarer jeg å komme opp igjen, til dere der oppe. det har jeg fremdeles tro på.