bananbrødkake

jeg hører på tre, kanskje fire, sanger på repeat mens jeg går til og fra sykehuset på morgenen, på kvelden, og kjenner høstluften i ansiktet, luktene i neseborene mine. strikker votter som om det var det eneste som teller. trener litt, spiser smågodt og sjokolade. drikker kaffe til frokost/lunsj/tidsfordriv og tenner stearinlys overalt.

nå har jeg bakt bananbrødkake. det skulle egentlig være et brød. men det ble så godt at det kanskje burde kalles en kake i stedet. jeg slenger på med begge deler.

du trenger:

3 bananer

1 egg

70 gram olje

70 gram brunt sukker

1/2 ts vaniljepulver (eller 1 ts vaniljesukker)

1 ts bakepulver

1 ts kanel

1/4 ts kardemomme

1/4 ts salt

200 gram hvetemel

50 gram sesamfrø

evt. litt revet/fhakket mørk sjokolade

og såher gjør du:

sett ovnen på 175 grader. skvis bananene sammen i en bolle. ha i egget og sukkeret og blant det sammen. ha i alt det tørre og rør godt. sesamfrøene (og sjokoladen) til slutt. ha det i en brødform og stek i 40 minutter. 

kjempelett & knasende godt (bokstavelig talt, sesamfrøene lager fest i munnen). 

og som alt annet; bananbrødkake blir enda bedre sammen med sjokolade(pålegg). spesielt når det er varmt.

håper du har en kjempeflott søndag!

du beveger deg som om det var så lett, lett å puste.

høsten gjør meg så trist at jeg får vondt langt inn i hjertet. luften jeg møter når jeg går ut av døren om morgenen, presser seg mot ansiktet mitt, får huden over kinnbeinene til å bli rød og skjør. den trenger seg ned i lungene mine og tvinger meg til å puste den, inn-ut-inn-ut. vinden blåser i øynene mine slik at jeg må dra skjerfet høyere opp, ermene på jakken lenger ned. og regnet. gjennomvåt, og det er bare beinet igjen, tørt.

høsten gjør meg ensom. det er som om sjelen min er på gråten, at den skjelver slik som bladene på høsttrærne. og det skal akkurat like lite til før den faller sammen som at bladene faller ned. kroppen min krymper seg i små hikst, redder meg selv fra unødvendig eksponering, fra å falle om i utmattelse. høsten gjør meg tynn som porselen, skrøpelig, på grensen til elendig emosjonell. jeg ser på trær som står sammen, bak hverandre, langt fra hverandre. jeg går. vandrer langs asfalterte veier. drikker kaffe fra pappbeger. glemmer det jeg skal gjøre. går tilbake igjen. kjøper musikkplater som står på repeat og det ikke noensinne er mulig å gå lei. drømmer meg bort i mørke krøller og kamillete, tenner stearinlys og føler meg enda mer alene. høsten får meg til å se ting slik som de egentlig er. den er så brutal og ærlig, legger ingenting imellom når den sier at det er fint at ting blir borte, dør.  

det er nok derfor høsten er den tiden jeg liker best. den stikker, den gjør vondt. og samtidig er det så godt å kjenne på, føle. vite at jeg i alle fall eksisterer litt, langt her nede. og en gang klarer jeg å komme opp igjen, til dere der oppe. det har jeg fremdeles tro på.

say you will

i can't be trusted
to wait on hard times
i'd rather run out
and be caught behind the lines

open corridors
light up the paintings
aww, come on over
and keep away the shakes

hvorfor
fryser jeg langs armene,
på baksiden av leggene,
på skulderbladene

når solen skinner
og himmelen lekker vanndråper?

ostekake med bringebær

det er tid for ny kake. denne lagde jeg i august. sommer og bær, det må være en av de beste kombinasjonene jeg vet om. tidligere i sommer fantaserte jeg om høye ostekaker fylt med bringebær og med bringebærgelé på toppen. da jeg endelig kom hjem til et skikkelig kjøkken, gjorde jeg i stedet et jomfruforsøk på stekt ostekake, sånn for erfaringens skyld. dette ble resultatet;

kjeksbunn
200 gram kjeks (gjerne 150 gram kjeks + 50 gram frokostblanding)
5 ss sukker
2 ts kanel
5 ss smeltet smør

ostekake
600 gram philadelphia
150 gram sukker
4 egg
frøene fra 1/2 vaniljestang
saften fra 1 lime
150 gram bringebær

rømmelokk
3 dl rømme
3 ss sukker
frøene fra 1/2 vaniljestang




fremgangsmåte:
sett ovnen på 175 grader.

kjeksbunn: kjør kjeksen til smuler, og bland inn sukker og kanel. kna inn smøret til en tørr deig. ha kjeksdeigen i en kledd springform og stek i 10 minutter.

sett ovnen på 145 grader.

ostekake: ha kremosten i en mikser og kjør til den er fløyelsmyk. ha gradvis i sukkeret på lav hastighet. tilsett frøene fra vaniljestangen og saften fra limen. bland godt. ha så i ett og ett egg, og rør godt mellom hver av dem. vend til slutt inn bringebærene med en slikkepott. ha røren over kakebunnen og stek i cirka 50 minutter.

rømmelokk: bland rømme, sukker og vaniljefrø sammen. hell blandingen over den varme kaken. sett i kjøleskap for avkjøling, gjerne til neste dag.

livet er ikke dagene som går, men dagene du husker

noen ganger føler jeg meg tom. som om det er luft bak brystbeinet mitt, og det vokser seg større til det til slutt ikke er plass til noe annet der, bare et stort rom med ingenting.

det er da jeg trenger en klem. men når jeg er alene, må jeg gjøre noe annet som kan hjelpe. som å se på bilder tatt med analogt kamera, for eksempel.

sånn som dette kan bygninger i paris se ut gjennom et holga-kamera med svart-hvittfilm;

freaking out about safety

spørsmålsliste. som en liten introduksjon til hei, meg. jeg er dårlig til å svare på spørsmål. dårlig.
denne er fra sandra, bare litt fornorsket.

hvor er mobiltelefonen din?
der borte. på tevebordet. den har vært lydløs siden påske.

hvor er din andre halvdel?
jeg er hel helt av meg selv.

håret ditt?
litt for kort. mange juksekrøller. ofte litt for bustete. og så har det en merkelig blond farge nederst fra da jeg plutselig fikk lyst til å farge det rødt.

humøret ditt?
ikke så gira på trening som jeg kanskje burde være én time før den begynner. ups.

dagsplanen din?
jeg har vært på sykehuset helt til nå. nå skal jeg se på teve. og så på trening. onsdagens hverdagsbegivenheter, altså.

det beste du vet?
å vite at jeg får til noe. være fornøyd med det jeg lager, gjør, tenker.
caféfrokost. musikk jeg kan (må) høre på igjen og igjen og igjen. å fortelle noen hvor fantastiske de er. togreiser. styrtregn på taket.
(+ en perfekt kopp kaffe og nystekt sjokoladekake).

din drøm i natt?
jeg tror at jeg var så sliten at jeg ikke husker noe som helst av det jeg har drømt, jeg. (min første tanke da vekkerklokken ringte, var at jeg ikke orket å dra på morgenmøte. da er man litt sliten).

ditt livsmål?
bli flink til noe. og trives med det jeg gjør.

rommet du er i?
stuen i leiligheten (min). stolen min er så stor at det er plass til minst to i den.

din hobby?
akkurat nå føler jeg meg tom. jeg håper det endrer seg.

din skrekk?
at jeg skal fortsette sånn som nå; at jeg ikke klarer å gjøre noe eller engasjere meg i noe hundre prosent.

hvor vil du være om seks år?
forhåpentligvis vet jeg mer, kan mer, gjør mer. men fremtiden er vanskelig, og det er nesten alltid skummelt å fantasere om hvordan den vil være.

hvor var du i går kveld?
jeg var på spinning, så dro jeg hjem og var død på sofaen. åh, såder mye spennende det høres ut.

hva er du ikke?
engasjert. ordentlig flink til noe.

en ting du ønsker deg?
motivasjon. og en kaffetrakter.

hvor vokste du opp?
i drøbak. den nye spar-reklamen på teven er filmet der. det fant jeg akkurat ut. drøbak er fin (finere, finest).

det siste du gjorde?
spiste tomatsuppe med grovbrød til middag og tenkte over hvor ærlig jeg egentlig skal være på disseher spørsmålene.

klærne dine?
olabukse og t-skjorte fra paris. jeg er ytterst lite kreativ når jeg går i hvite klær hele dagen.

teven din?
er sort. oftest er skjermen det også.

ditt favoritthusdyr?
jeg er husdyrfri. jeg har fisker på telefonen min, da!

datan din?
er en mac. den er fin og litt sliten.

din beste eiendel?
åh. bildet av morrissey live in london '84 som henger på veggen min.

savner du noen?
det tror jeg jeg gjør nesten alltid.

bilen din?
jeg har ikke bil. men jeg har både bein og sykkel.

noe du ikke har på deg?
øredobbene og halskjedet mitt. og neglelakk.

favorittbutikk?
platekompaniet. og kremmerhuset.

sommeren din?
flott, lærerik og full av træna og ålesund.

elsker du noen?
jeg er glad i mangemange. men nesten ingen får høre det av meg.

favorittfarge?
jeg er mer glad i å karakterisere mennesker som enten sort-type eller brun-type. jeg er en brun-type. og jeg liker brun, beige, grønn, orange og slikt.

når lo du sist?
eeeeh.

når gråt du senest?
dagen før farfaren min døde, tror jeg, for snart tre år siden.


det var mange spørsmål. noen svar. heldigvis mye igjen å fortelle (en eller annen gang).

supernova.

keep it simple,

and don't ever forget what it's like being a kid.